Jeg var ikke forelsket i Marokko da vi ankom Marrakesh en time før solnedgang. Reisen hadde vært lang, veiene humpete og bussjåføren tydelig dement. Hotelldirektøren som ønsket oss velkommen, tok en titt på det dumme uttrykket mitt og insisterte på at vi droppet sekkene våre og drar rett ut i trengsel på det nærliggende torget, klar til å ha, forsikret han oss, opplevelsen av livet.

Vi snudde noen hjørner og ble snart stående ved kanten av Jemaa el-Fna-plassen. Vi hadde nådd det foreslåtte målet, så vi satte oss ovenpå på terrassen til Argana-restauranten og kastet et par lange, avkjølende og åndsløftende drinker.

Marrakech solnedgang

Og så begynte det ...

Da solen satte kursen mot horisonten, forvandlet plassen foran oss. De få midlertidige bodene på den ene siden av torget fikk selskap av vaklevoren utkikkede vogner og pop-up benker og bord. En bikube med aktivitet fra en hær av djellaba-kledde figurer gjorde magisk det som hadde vært et støvete torg til den største friluftsrestauranten jeg noensinne har sett. I løpet av få minutter gikk det fra tom plass til det yrende matmarkedet.

Det var uendelige boder som hver lyste opp enorme branner. Da flammene tok tak, falt solen fra himmelen, lys ble tent og plutselig var det et eventyrland. Hele plassen ble omkranset av krøllete røyser og en forrykende kavalkade med spennende aromaer som rakk over og dro oss ned til gateplan og over veien til torget.

Øyeblikkelig lyder og lukter severdighetene hver centimeter av min oppmerksomhet. Vi hadde blitt kastet hodestups inn i et eventyrland for det eksotiske og uvanlige. Moustached menn i skinnende hvite drakter ønsket oss velkommen til å komme og sitte på restauranten deres; Berbervannselgere i enorme røde duskhatter gliste tannløst da vi passerte; sydlige tallerkener med uidentifiserte delikatesser hvirvlet forbi oss og alltid duften av trerøyk, krydder og stekende løk trakk oss videre gjennom den voksende mengden.

Skarer av lokalbefolkningen beveget seg denne veien, og det fulgte vi rett og slett dit folk så ut til å være på vei. En slangesjanger her, en historieforteller der. På et lite teppe stablet en tannlege sin samling av trekkede tenner for å vise mye erfaring han hadde. Litt lenger langs et spill med kjegler ble det spilt.

I hver sving skjedde det noe. Folk var glade for å snakke med oss ​​og dele den vennlige frenetiske, berusede atmosfæren med oss.

Vi må ha sirklet rundt firkanten fire eller fem ganger, spist snacks fra 3 forskjellige boder og sett danseren snurre hatte dusken minst to ganger før jeg plutselig innså at humøret mitt fra tidligere hadde blitt løftet, bundet opp, kastet på baksiden av en lastebil og kjørt ut i ørkenen for aldri å bli sett igjen. Etter en kveld på Jemaa el-Fna viste det seg at jeg tross alt var forelsket i Marokko.

Victoria Brenner er direktør i The Couture Travel Company.


Viaje por Marruecos - Fez a Marrakech | LUJO en el Desierto del Sahara | Viaja con Yoel - Februar 2021